Hva er det med oss mennesker, som gjør at vi hele tiden må sammenligne oss med de vi ser rundt oss?
Vi går gjennom livet og tenker "se på hun der, hun er mye penere enn meg" "skulle ønske jeg hadde det så fint hjemme" etc..
Kan vi ikke være fornøyd med oss selv slik vi er?
Det er alltid artikler på nett om hvordan vi skal bli tynnere, vakrere, flinkere, smartere.... Er det rart man blir usikker??
Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg er ikke noe bedre selv. Jeg ønsker å fremstå på best mulig måte utad, og når vi får uanmeldte gjester hjemme får jeg nervøst sammenbrudd. Tenk om noen oppdager at det ikke alltid ser helt strøkent ut!! (selv etter jeg har ryddet og vasket hjemme, synes jeg alltid det ser rotete ut, argh)
Hvis jeg går på butikken i joggebukse uten å ha sminket meg, og jeg møter noen jeg kjenner, irriterer jeg meg alltid over at de så meg sånn offentlig. Det er helt idiotisk, men sant.
Men samtidig bryr jeg meg ikke om hvordan andre har det, eller hvordan de ser ut. Hvorfor kan man ikke gi seg selv den samme behandlingen? Jeg
vet jo at ingen er perfekt, allikevel streber jeg etter perfeksjon.
I tillegg er jeg en kontrollfrik. Mister jeg kontroll over situasjonen blir jeg veldig utrygg og usikker, noe som er ekstremt ubehagelig. Dette gjelder både i forhold til tid, avtaler, og ting som ikke går som planlagt.
Noe kanskje mange ikke vet, er at jeg prøver ofte å tenke gjennom hva jeg sier, før jeg sier det. Hvis jeg sier noe feil/snubler i ordene, og det blir oppdaget av de rundt meg som ler og kommer med vennlig mobbing, blir jeg kjempeflau og utilpass. Jeg synes det er ekstremt ubehagelig, men prøver å le det bort. Derfor planlegger jeg det jeg skal si inne i hodet. Nevrotisk? -kun en smule...
I tillegg er jeg ekstremt selvkritisk.. Hvis jeg føler jeg har tabbet meg ut på noe, kan jeg gå og tenke på det i mange mange dager etterpå og irritere meg over det. Det er littebittegranne slitsomt, men sånn er visst hjernen min bygget..
Jeg skulle ønske at fornuften og selvbildet kunne forenes inne i hodet og bli enige om at man er god nok som man er. Så lenge man gjør så godt man kan, så er det faktisk bra nok. Man trenger ikke alltid være best.
Men det er lettere sagt enn tenkt/gjort. Det er irriterende, fordi innerst inne vet jeg at jeg er heldig, Jeg har et sted å bo, en mann, jobb, familie, gode venner, alt jeg trenger, og jeg har god helse. Allikevel er jeg ikke fornøyd.. Jeg vil bare være
litt tynnere,
litt flinkere, synge
litt bedre... Hvor kommer denne usikkerheten fra?
Det er trist om de som vokser opp i dag skal ha et konstant press på seg til å være perfekte hele tiden, det er jo faktisk ikke fysisk mulig. Og hvordan kommer fremtidige generasjoner til å se ut, hvis idealet er syltynn kropp med store pupper, hvite tenner og duckface?
Hva er dine tanker rundt dette temaet?