Jeg synes ikke det er lenge siden vi var på Ullevål, og fikk beskjeden om at han skulle komme dagen etter. Og nå sitter vi her 11 mnd senere og planlegger den store ettårsdagen. Det er seriøst helt sprøtt.
Jeg personlig har alltid vært et hundemenneske. Jeg har ikke vært så opptatt av barn generelt. Da jeg ble gravid tulla jeg alltid med at hvis babyen ble allergisk fikk han flytte ut, og at jeg kom alltid til å elske hundene mine mest. FEIL! (advarsel, dette blir litt klissete) Den grenseløse kjærligheten man opplever når den lille skrukkeklumpen kommer, er helt utrolig. Jeg merker at uansett hvor trøtt og sliten jeg er, så har jeg alltid litt tålmodighet til overs. Sånn at HAN skal ha det bra, og få det han trenger. Og det er sånn det skal være.
Jeg har overrasket meg selv mange ganger, ved å stå og titte på lillemann mens han sover, med tårer i øynene. Jeg, som aldri gråter av noenting!
Samtidig er det en så fantastisk god følelse, å elske noen så høyt, å overøse han med kyss og kos og nærhet og kjærlighet, slik at han aldri skal tvile på at han er verdsatt.
Så jeg unner alle som er gravide der ute med sitt første barn masse lykke til! Gled dere til alt som kommer! Det er verdt det, og en fantastisk følelse.
PS, ikke hør på alle de som alltid skal komme med "morsomme" kommentarer om hvor slitsomt det er. Det er mest kos :)
Bobler i badet, i stedet for i glasset
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar